Allehelgensgudstjenester i helga

Minnemarkeringer for de døde, er blant de eldste kristne skikkene. I oldkirken var det først og fremst martyrene, de som ble drept for sin kristentro, som ble minnet. Etter hvert som forfølgelsene av kristne sluttet, ble også andre kristne som hadde levd et spesielt forbilledlig liv minnet, og også de ble kalt helgener. Mange helgener har sin egen minnedag; i Den norske kirke feirer vi tre slike helgendager, nemlig Stefanus (den første av martyrene), Olav den hellige og dobbeltfeiringen av apostlene Peter og Paulus. Men i tillegg til dem som ble minnet med sin egen dag, oppsto behovet for en egen minnedag for alle de navnløse kristne som gjennom sitt liv og/eller sin død hadde vist seg som forbilder. Fra slutten av 700-tallet ble denne dagen satt til 1. november, og den er blant de største festdagene i kirkeåret.

Også i de lutherske kirkene minnes vi helgenene, selv om det ikke har en så fremstående plass som i f.eks. den romersk-katolske kirke. I Den augsburgske bekjennelse står det i artikkel 21: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall.» Allehelgensdag fortsatte derfor å være en stor festdag etter reformasjonen. Fra 1770 ble den lagt til første søndagen i november. Fremdeles er den en feiring av helgenene, og den liturgiske fargen er hvit, som er festfargen. Den skal markere det kristne håpet om oppstandelsen.

Men i forbindelse med feiringen av helgenene, ble det etter hvert behov for å minnes alle kristne som er døde. I den romersk-katolske og noen andre kirker er denne markeringen lagt til 2. november, altså dagen etter. I Den norske kirke har den mer og mer flytt sammen med Allehelgensdag. Derfor er denne dagen for mange en viktig minnedag, der de minnes sine kjære. De siste tiårene er det blitt stadig mer vanlig å tenne lys på gravene, og fleste kirker har en form for minnemarkering, enten i forbindelse med hovedgudstjenesten eller som en egen minnegudstjeneste. Da sendes det ofte ut egen invitasjon til dem som har mistet noen i løpet av året som er gått. Mange steder arrangeres det også kirkekonserter og andre minnearrangementer.

Sammen blir disse to tradisjonene en markering av at kirkens fellesskap består både av de som lever i dag og de som er døde i det kristne håpet om evig liv. Det markeres blant annet når det kirken lovpriser Gud i nattverdliturgien med ordene: «din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel».

Halloween
Kvelden før Allehelgensdag har også vært en viktig dag i folketroen. På engelsk heter Allehelgensaften «All hallow’s Eve», forkortet til «Halloween». I irsk keltisk tradisjon trodde man at på denne kvelden var skillet mellom vår verden og de døde svakere enn ellers, slik at de dødes sjeler kunne merkes. Fra rundt tusenårsskiftet er Halloween også blitt en folkelig, men kommersielt preget feiring i vårt land, - mye etter amerikansk forbilde. Mange menigheter har også tatt opp tradisjonen og lager arrangementer for barn og ungdom.

Kilde: http://kirken.no