Du var alltid der. Heime på kjøkkenet. Her passet du på matstellet, hygiene og renhold, søvn og hvile, storfamilien, naboen og at husholdsøkonomien gikk i balanse. Selv om du og nabokona kunne ha ulike interesser, støttet dere hverandre. Selv om både du og de andre heimearbeidende kvinnene kunne bli sliten og lei, var dere varsomme med å klage. Dette var et felles underforstått, om at alle sto mer eller mindre i en lik situasjon og at det nyttet lite å syte og bære seg. Slik kunne vi som barn i 1960-årene oppleve mange husmødre som «sure» og sinte. Da jeg i voksen alder hadde samtaler med min lærer på barneskolen, spurte jeg henne hvorfor kvinnene i lokalsamfunnet virket så grinete. Hennes umiddelbare svar var at disse kvinnene ikke hadde fått realisert seg selv.

Hva betyr det å realisere seg selv? Som etterkrigsgenerasjon kjenner jeg meg fortsatt heldig som kan nyte fruktene og resultatet fra disse heimearbeidende husmødre, som vi kan si er et viktig grunnlag for vår velferdsstat. Å være husmor var ensbetydende med å bli forsørget av en mann som hustruen måtte spørre om penger for innkjøp til familien. Som voktere av nærmiljøet, oppdro de heimearbeidende kvinnene barna til gode samfunnsborgere i form av å vise ærlighet, godhet og det å vise seg arbeidsom. Som jente tenkte jeg lenge at husmor-rollen også skulle definere mitt livsvalg, da jeg tidlig oppfattet at det gjaldt å bli gift. Vi hadde egentlig vondt av de «gammeljomfruene» som ikke hadde lyktes med å få seg en mann. Min mormor sa at det var viktigere å finne seg en snill ektemann, heller enn en som var «pen».

Som skoleflink jente, forsto spesielt min far at jeg i likhet med mine søstre måtte skaffe oss en utdanning. Læreryrket og det å bli sykepleier skjønte vi kunne være smarte yrker, som lot seg kombinere med familielivet og som også kunne passe for å bo på landsbygda. Jeg valgte det første alternativet på 1970-tallet, og flytta til byen for å bli student. Her ble jeg kjent med den nye kvinnebevegelsen, gikk i demonstrasjonstog for retten til lik utdanning, arbeid og likelønn, likestilling, retten til selvbestemt abort og bygging av barnehager. På slutten av 1970-årene fikk vi innfridd mange av disse kravene. Loven om retten til selvbestemt abort 1975/76 og Likestillingsloven 1978/79, var lover som lovte godt. Mange samfunnsforhold ble gradvis endret, slik at kvinner fikk adgang til å bli prest og kunne oppnå å bli bankdirektør. I slutten av 1990-årene kunne ei lita jente oppleve at presten i bygda var en kvinne. Da det etter henne ble ansatt en mannlig prest i kirka, kunne hun derfor forundret spørre sin mormor om det gikk an at en mann kunne bli prest.

Som yngre kvinner trodde vi lenge at likestilling var et forløsende begrep, som skulle ivareta det meste av like rettigheter mellom kvinner og menn. Kvinner som har lang livserfaring, vet at lik stilling ikke er noe sim-sala-bim som kan løse interessemotsetninger mellom kvinner og menn. Det finnes dessuten forskningsdokumentasjon på at det mellom kjønnene ikke finnes like sjanser og muligheter i alle samfunnslag. Det er heller ikke rettferdig at kvinner skal følge mannen som norm, standard eller premissleverandør. I likestillingsdebatten har kvinner og menn ikke alltid like og sammenfallende interesser. I denne sammenhengen er det at begrepet likeverd bør komme til sin rett. Det er altså et verdimessig skille mellom å være likestilt og å det å være likeverdig. Den siste tids debatt om kjønnstrakassering i fiskerinæringa og i forsvaret, er eksempel på denne problemstillingen. Når Siri som fisker trenger at åpningstidene i barnehagen tilpasses hennes arbeid, er ikke dette noe Bjørnar i fiskeriene nødvendigvis bryr seg med. Vold i nære relasjoner og i krig er andre eksempler på at menn tar seg til rette og mishandler både barn og kvinner. Min mor, som var nygift under 2. verdenskrigen (1940-1945), sa at hun håper av hele sitt hjerte at det aldri mer måtte bli krig, for det var bare grusomt.

Kjære mor, jeg skulle ønske at både du og nabokjerringa kunne vært her og passet på oss yngre som bryter med mange av de fine etiske prinsippene og levereglene dere selv etterlevde og innprentet oss barna. Dere viste en uegennyttig omsorg for barna og nærmiljøet. Som voksen kvinne forskrekkes jeg stadig av yngre kvinner som føler seg så «fri og likestilt» at de til og med foretar plastiske operasjoner for å speile seg i egen skjønnhet og velvære. Når vi 8. mars markerer den internasjonale kvinnedagen, som verken du eller jeg knapt nok kjente til på 1960-tallet, håper jeg at vi må ha kommet noen steg videre i kvinnekampen for å kunne realisere seg selv. Når unge kvinner speiler seg fritt i medias lys som et narsissistisk trekk, virker det for en eldre kvinne som et tilbakeslag i kvinnekampen. I tillegg har krigen på nytt rammet Europa. I ettertanker kan en reflektere over hvordan vi former våre kjønnsroller og spørre hvordan vi håndterer vår frihet og praktiserer vår kampmoral. Kanskje trenger vi en revitalisering av kvinnebevegelsen for å justere kursen?

Tekst og bilde: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.