- Da er jeg tilbake på Herøy, etter 1 år med fantastiske opplevelser i Afrika, nærmere bestemt i det lille Vestafrikanske landet Liberia. FN har nå vært på plass i landet siden årsskiftet 2003-2004, da den 14 år lange borgerkrigen opphørte, skriver Oddbjørn Lorvik i denne oppsummeringen.
I løpet av borgerkrigperioden ble om lag 500.000 personer drept.
Oppgavene til FN har i grove trekk gått ut på å stabilisere landet ved å bistå den nye valgte regjeringen og presiden Ellen Johnson Sirleaf med blant annet å utdanne et helt nytt politikorps på 3.500 politioffiserer med internasjonal standard.
Som jeg skrev i mitt forrige reisebrev fra Liberia, så bodde jeg det første halvåret i bushen, nærmere bestemt i Greenville. Månedene i Greenville ble veldig spesielle, hvor vi virkelig fikk føle hvordan det var å leve som afrikaner i et samfunn som stort sett manglet alt.
Overgangen fra livet i Greenville til det som ventet meg inne i hovedstaden Monrovia var enormt stor, så stor at jeg innimellom lurte på om jeg oppholdt meg i samme landet.
Jeg flyttet inn på Casablanca sammen med to andre nordmenn. Her hadde vi strøm, varmt/kald vann, og forretninger i nabolaget hvor man kunne kjøpe omtrent samme maten vi får her heime.
Donor Aid Coordination Team Vel på plass i Monrovia startet jeg å jobbe ved en avdeling som heter Donor Aid Coordination Team. Teamet bestod av 13 personer fra Norge, Sverige, Phillipinene, Ghana, Nigeria, Serbia og Kina.
Hovedoppgaven var å koordinere de enkelte giverlandene sine donasjoner til Liberia. Selv fikk jeg ansvaret for å koordinere en norsk donasjon på 10 millioner norske kroner.
Donasjonen skulle brukes til å bygge opp 10 krisesenter - over hele Liberia - for mishandlet kvinner og barn. I tillegg fikk jeg ansvaret for å koordinere byggingen av det Liberianske politiet sitt hovedkvarter for etterforskning av overgrepssaker mot kvinner og barn, samt bygging av nye internat for menn og kvinner ved Police Academy.
Som dere sikkert forstår, jeg fikk en svært hektisk periode, med uendelig mange møter, og ikke minst mye reising over hele Liberia. Til tross for at Liberia er et lite land med korte avstander, valgte vi for det meste å reise rundt med våre FN-helikopter grunnet svært dårlige veier.
Da regnperioden startet var de fleste veiene ikke fremkommelige, så vi hadde egentlig ikke noe valg. Det ble mye helikoptertransport inntil et av våre helikopter styrtet, og alle om bord omkom. Etter helikopterstyrten ble det mange og lange bilturer. Selv den korteste bilturen kunne plutselig ta flere dager.
Regnperioden Liberia er et av de mest regnfulle landene i verden, hvor Monrovia er det området i Liberia som mottar mest nedbør. Og jeg skal love dere at det virkelig regnet. I løpet av noen få minutter med regn kunne alle veiene i Monrovia være oversvømmet og ikke fremkommelig.
Slik pågikk det i perioden juni til begynnelsen av desember måned.
Ved at veiene også utenfor Monrovia ikke ble fremkommelige, fikk våre kontraktører som skulle bygge krisesentrene, problemer med å bringe inn all form for bygningsmaterialer.
Når det i tillegg var mangel på sement i Liberia tok alle byggeprosjektene svært lang tid. Normalt hadde vi en kontraktfestet byggeperiode på 3 måneder for å fullføre et prosjekt. Ingen av prosjektene var ferdigstilt etter 9 måneder.
Er Liberia stabilisert? FN sitt mandat ble høsten 2007 forlenget med 1 år. En må forvente at mandatet vil bli ytterligere forlenget. Imidlertid har FN startet sin nedtrapping, og det ryktes at FN vil avslutte sitt mandat i 2011.
Dette bekymrer den enkelte liberianer, som er redd for at den interne konflikten som opphørte i 2003/2004 skal blusse opp igjen. Vi må også ta i betraktning at store deler av Vestafrika på langt nær fremstår som stabilt. Interne konflikter i Sierra Leone, Guinea og Elfenbenskysten påvirker også stabiliteten i Liberia.
La oss håpe at verdenssamfunnet ikke glemmer Liberia etter at FN har trukket seg ut. Optimismen blomstrer blant liberianerne, men den er skjør, svært skjør.
Det skal ikke mye til før utryggheten tar overhånd igjen, og da har Liberia på nytt en katastrofe gående med interne flyktninger, drap, ran og voldtekter.
Oddbjørn Lorvik Politibetjent ved Herøy og Dønna lensmannskontor
Oppgavene til FN har i grove trekk gått ut på å stabilisere landet ved å bistå den nye valgte regjeringen og presiden Ellen Johnson Sirleaf med blant annet å utdanne et helt nytt politikorps på 3.500 politioffiserer med internasjonal standard.
Som jeg skrev i mitt forrige reisebrev fra Liberia, så bodde jeg det første halvåret i bushen, nærmere bestemt i Greenville. Månedene i Greenville ble veldig spesielle, hvor vi virkelig fikk føle hvordan det var å leve som afrikaner i et samfunn som stort sett manglet alt.
Overgangen fra livet i Greenville til det som ventet meg inne i hovedstaden Monrovia var enormt stor, så stor at jeg innimellom lurte på om jeg oppholdt meg i samme landet.
Jeg flyttet inn på Casablanca sammen med to andre nordmenn. Her hadde vi strøm, varmt/kald vann, og forretninger i nabolaget hvor man kunne kjøpe omtrent samme maten vi får her heime.
Donor Aid Coordination Team Vel på plass i Monrovia startet jeg å jobbe ved en avdeling som heter Donor Aid Coordination Team. Teamet bestod av 13 personer fra Norge, Sverige, Phillipinene, Ghana, Nigeria, Serbia og Kina.
Hovedoppgaven var å koordinere de enkelte giverlandene sine donasjoner til Liberia. Selv fikk jeg ansvaret for å koordinere en norsk donasjon på 10 millioner norske kroner.
Donasjonen skulle brukes til å bygge opp 10 krisesenter - over hele Liberia - for mishandlet kvinner og barn. I tillegg fikk jeg ansvaret for å koordinere byggingen av det Liberianske politiet sitt hovedkvarter for etterforskning av overgrepssaker mot kvinner og barn, samt bygging av nye internat for menn og kvinner ved Police Academy.
Som dere sikkert forstår, jeg fikk en svært hektisk periode, med uendelig mange møter, og ikke minst mye reising over hele Liberia. Til tross for at Liberia er et lite land med korte avstander, valgte vi for det meste å reise rundt med våre FN-helikopter grunnet svært dårlige veier.
Da regnperioden startet var de fleste veiene ikke fremkommelige, så vi hadde egentlig ikke noe valg. Det ble mye helikoptertransport inntil et av våre helikopter styrtet, og alle om bord omkom. Etter helikopterstyrten ble det mange og lange bilturer. Selv den korteste bilturen kunne plutselig ta flere dager.
Regnperioden Liberia er et av de mest regnfulle landene i verden, hvor Monrovia er det området i Liberia som mottar mest nedbør. Og jeg skal love dere at det virkelig regnet. I løpet av noen få minutter med regn kunne alle veiene i Monrovia være oversvømmet og ikke fremkommelig.
Slik pågikk det i perioden juni til begynnelsen av desember måned.
Ved at veiene også utenfor Monrovia ikke ble fremkommelige, fikk våre kontraktører som skulle bygge krisesentrene, problemer med å bringe inn all form for bygningsmaterialer.
Når det i tillegg var mangel på sement i Liberia tok alle byggeprosjektene svært lang tid. Normalt hadde vi en kontraktfestet byggeperiode på 3 måneder for å fullføre et prosjekt. Ingen av prosjektene var ferdigstilt etter 9 måneder.
Er Liberia stabilisert? FN sitt mandat ble høsten 2007 forlenget med 1 år. En må forvente at mandatet vil bli ytterligere forlenget. Imidlertid har FN startet sin nedtrapping, og det ryktes at FN vil avslutte sitt mandat i 2011.
Dette bekymrer den enkelte liberianer, som er redd for at den interne konflikten som opphørte i 2003/2004 skal blusse opp igjen. Vi må også ta i betraktning at store deler av Vestafrika på langt nær fremstår som stabilt. Interne konflikter i Sierra Leone, Guinea og Elfenbenskysten påvirker også stabiliteten i Liberia.
La oss håpe at verdenssamfunnet ikke glemmer Liberia etter at FN har trukket seg ut. Optimismen blomstrer blant liberianerne, men den er skjør, svært skjør.
Det skal ikke mye til før utryggheten tar overhånd igjen, og da har Liberia på nytt en katastrofe gående med interne flyktninger, drap, ran og voldtekter.
Oddbjørn Lorvik Politibetjent ved Herøy og Dønna lensmannskontor
.png)
