Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech forteller oss her historien om båten.

Fembøringen var eid av Petter Olsen (1866-1942) som på dialekt ble kalt ”Pætter Orso”. Han bodde i Flæsen, øygruppen som den gang tilhørte Tjøtta og i dag Vega kommune på Helgelandskysten. Pætter Orso ble en legendarisk skikkelse kjent for sin sosiale evne og ”barskhet”. Til Helmer Tømmerviks assorterte krambod i Herøy kom han seilende for å handle. I borgstuen på dette handelsstedet fantes et loftsrom som ble kalt ”Flæsloftet”, der han kunne finne ly for natten. Noen av de eldre har bekreftet at Petter også sov om bord i fembøringen, og at han kunne våkne om morgenen med at skjegget var fastfrosset i båtbordene. Det fortelles videre om denne ”hardhausen”, at han ofte rodde til Hertenelva ved fjellraden Syv Søstre, for å hente ferskvann. Seilasen kunne ta flere dager dersom vind og vær var lite lagelig for å få medbør. På øyene i Flæsen fantes ingen drikkevannskilde utenom det regnvannet som ble samlet fra hustakene.

Bygd på Bjerka i 1901
Fembøringen ”Opreisningen” var bygd på Bjerka i Hemnes i 1901. Den er 13,9 m lang og 3,25 m bred. Stevnhøyden er 3,20 m og masta 13 m. Den kunne bli rodd av seks mann. En fembøring kostet den gang fra kr. 350,- og oppover avhengig av utstyret i båten. ”Opreisningen” ble kjøpt i 1917 av Petter Olsen som eide den sammen med sønnen Ole, som senere tok etternavnet Westheim og ble kjent for å etablere Flæsbyen i Sandnessjøen for seg og sin familie. Han og kona hadde ti barn. Fembøringen ble brukt til fiske og transport i Vega og omegn. Familien brukte den også til å frakte høy til dyrene de hadde i Flæsen. Da båten ble solgt, var den dratt på land og tenkt ombygd til e-hus. Dette var husværet for å verne ærfuglen mot rovfugler og mink. På denne tiden var salg av dun en viktig inntektskilde.

Bekymring
I 1926 skrev kunstmaleren Thorolf Holmboe som var født i Vefsn og som vokste opp i Tromsø, en artikkel i magasinet Tidens Tegn der han uttrykte bekymring for at fembøringen som båttype ville forsvinne. T. Holmboe er for øvrig kunstneren bak motivet Grønøyfurua som ennå pryder Nitedals fyrstikkesker. Artikkelen han skrev om fembøringen medførte at eieren av Tiedemans Tobaksfabrikk Henrik Andresen, stilte penger til disposisjon for kjøp av en slik båt som han ønsket å gi til Folkemuseet på Bygdøy.

Det ble opprettet en kontakt til kaptein Johan Røring i det Helgelandske Dampskibsselskap i Sandnessjøen for om mulig anskaffelse av en slik båttype. Johan Røring innledet kjøpsavtale med Petter Olsen som fikk kr. 450,- for båten.

Overhaling
Før ”Opreisningen” kunne seile til Oslo den 5. juli 1927, gjennomgikk den en overhaling ved Sandnessjøen slip. Mannskapet var kaptein J. Røring, kystlos Stemland og P. Kibsgård Hansen fra Sandnessjøen. Torvald Albrigtsen fra Øksningan i Herøy kommune var hyret som kokk og ble omtalt som ”kokkglønten”, bare 15 år gammel. Verken Petter Olsen eller sønnen Ole ble med da det hette seg at de måtte være heime for å passe ærfuglen i rugeperioden. Det ble ansett som svært viktig å være til stede i ”varntida” som var tiden da ærfuglen gikk på land. En måtte passe på fuglen i hekkeperioden og beskytte den mot predatorer som både ørn, stormåse og mink. Det var dessuten viktig å ta vare på duna når fuglen forlot reiret.

Dunsanking
På det meste var det på Flæsholmene om lag 700 hekkende ærfugler som det ble bygget e-skjul for. Edderduna ble solgt til Helmer Tømmervik A/S som kunne reklamere med salg av ”dun i ypperste klasse”. Etter datidens forhold bidro røktingen av ærfuglen og dunsankingen til et betydelig økonomisk tilskudd i en naturalhusholdning med stor selvforsyningsgrad. På 1930-tallet gikk det mot en total avvikling av seilbåtene langs kysten. Motorbåten var kommet for å bli. Det sies at Petter Olsen formante alle som ankom Flæsen på besøk i ”varntida”, om å slå av motoren og fire seilet i god tid for ikke å skremme ærfuglen. Han var selv anerkjent som en svært dyktig seiler som hadde vært i båt siden han var ”en neve stor”. I hans oppvekst var det ikke uvanlig at 12-åringer var fullbefarne seilere, som også hadde lært å seile båten fri for vann dersom en bråttsjø hadde slått innover båten. Denne kunnskapen var derfor livsviktig og en måtte være snarrådig for å hamle opp mot vær og vind.

Seilas i 7 uker
Seilasen fra Sandnessjøen til Oslo tok 7 uker og turen ble brukt som reklameinnslag for Tiedemans Tobak. Båten gjorde flere stopp på turen og lå blant annet i Bergen, Haugesund og Stavanger flere dager for behørig beskuelse. Alle steder fikk den stor presseomtale. Turen ble omtalt som ”den siste fembøringens siste reis” og at en slik båt aldri tidligere hadde vært sett sør for Trondheim. Avisen i Stavanger ”Stavangeren” kunne etter besøket av båten skrive at:

”Det er 6 uker i morgen siden fembøringen tok fra Sannæssjøen, forteller lodsen, Stemland. Vi har været indom hver eneste by og synt den frem, og i Bergen laa vi i 1 ½ uke under Varemessen. Hva tid fembøringen vilde være i Oslo kunde losen ikke si. Om bord er der 4 mand: Kaptein Røring, lods Stemland, matros Peter Hansen og stuert Thorvald Albrethsen. Alle er fra Sannessjøen.”

Norges Handels og Sjøfartstidende kunne skrive den 24. august, altså bare noen dager før båten ankom Bygdøy at:

”Et fartøi hvis make neppe nogensinde har været at se her i Oslo, ventes i morgen. Det er en ægte fembøring, slik som den bruktes for en liten menneskealder siden over hele Nord Norge. Fartøiet, ”Opreisningen” heter det, er en egte ranværing, bygget for ca 30 år siden. Dimensjonene er 45x10 fot.”

Fembøringen som altså var ventet til Oslo dagen etter, ble liggende værfast i Horten. Der var det blåst opp til stiv nordvestlig kuling og det ble for vanskelig å manøvrere med råseil. Ved ankomsten til Oslofjorden den 26. august ble det arrangert middag for besetningen på restaurant Dronningen. Her fikk mannskapet overrakt en modell av fembøringen i sølv. Den tidligere eier Petter Olsen i Flæsen fikk også tilsendt en slik modell av ”Opreisningen”, som altså i originalutgave har fått en plass i Båthallen ved Maritimt museum på Bygdøy, innerst i Oslofjorden. Her i godt selskap med polarskuta ”Fram” og ”Gjøa”.

Tekst og foto: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Kilde: Museumsbulletinen nr. 68, 3&4 2011 (s. 34-38).

Takker Petter Flæsen og Steinar Albrigtsen for opplysninger.