Suksess med Fjeld

– Jeg er gammel nå. Har hold på i 43 år og er kommet i en alder hvor selv knekkebrød virker vanndrivende, så nå vet dere hvor jeg er om jeg forsvinner fra scenen et par minutters tid, spøkte Fjeld med publikum.

Slik slo han an tonen for konserten i Herøyhallen lørdag, hvor 400 lydhøre fikk både artige historier og smakebiter fra Fjelds lange karriere.

Dyktige musikere
Med seg på scenen hadde han seks dyktige musikere som sørget for godlyd innimellom alle de godslige fortellinger. Olga Korkova med jazztoner i pianoet, Per Willy Aaserud med trompetsoloer, En råtøff Finn Tore Tokle med bowler, pinstriped dress og varmgang i bassen, Ben Basgård med fantastiske gitarsoloer, Cato Kristiansen med nydelig koring og perkusjon, og Birger Mistereggen som både slo trommer, spilte munnspill og gav oss en uovertruffen oppvisning i munnharpespill. I tillegg til en herlig historie om hvordan han lærte nettopp det.

Piano
Herren fra Drammen, med den rustne røsten, er en samarbeidets mann, og det er ikke få av landets store artister han har jobbet med. Tekstene Fjeld framfører er for det meste skrevet av Ole Paus, og historien om hvordan de to møttes første gang skapte stor munterhet i salen.

Nå sist har Fjeld gitt ut plate sammen med Tom Hell. De traff tonen sammen under innspillingen av «Hver gang vi møtes», og i april kom albumet «Hustrig» ut, også det med tekster av Ole Paus.

Konserten åpnet med en av sangene derfra: «Midtveis»

Deretter la Fjeld gitaren fra seg og satte seg til pianoet.

Etter en munter historie om hvordan han sluttet å spille piano røpet Fjeld at det faktisk er han som spiller det stødige pianokompet på ikke ukjente «Viss æ fekk være sola di» med Randi Hansen.

Ekstranummer
Siden gikk det slag i slag, men sanger fra Fjelds lange karriere ispedd muntre fortellinger om livet som artist.  Til og med Jo Nesbø (krimforfatter og Di derre vokalist) har Fjeld gitt ut plate med. Og under konserten i Herøyhallen bød Fjeld på «Akkurat her» fra albumet «Morrakvist».

Sin aller største hit; «Engler i sneen» gjemte han helt til slutt, etter å ha instruert publikum om hva som skulle til for å få et ekstranummer.

Og et fornøyd publikum gjorde som ringreven befalte: Reiste seg og klappet ham inn igjen for å få høre «Kom, kom, kom». Da hadde konserten vart i nærmere to timer uten at knekkebrødenes vanndrivende effekt hadde gjort seg gjeldende.

Konsertfakta

Tekst og foto: Trine M. Albrigtsen