I 1860-1870-årene var det rikt sildefiske på Helgelandskysten. I 1879 var det 12 notbruk på øya Tenna i Herøy. Skipper og bonde Jørgen Grønbech fra Tenna var en av dem, som skaffet seg båt og fiskebruk. Langs Tennsundet fantes flere store brygger og naust som i dag er revet, med unntak av ei brygge som er restaurert til feriehus. Ett av naustene er revet og gjenreist ved Herøy bygdesamling.

Jørgen Grønbech (1844-1932) var eldste sønn til Jacob Grønbech og hans kone Karen Munch Olsdatter Gyth som kom fra Mosjøen. Jørgen overtok Tenngården etter sine foreldre og gifta seg med sin kusine Johanna som hadde kommet til sin tante, Karen, for å være hushjelp. I denne tida var det ikke uvanlig at ungdom fra Vefsn søkte til øykommunene for å finne seg arbeid i tilknytning til fiskeri og onnearbeid i gårdsdriften.

Tenngården representerer trolig den eldste bosetningen på øya. På bostedet er det også gjort flere middelalderfunn i jorda, som deler av klebersteins kokekar, bakstefjøl, fiskeredskap, vevsteiner og deler av en beinkam. Dette er materiale som med unntak av kammen som måtte sendes til Trondheim for oppbevaring, finnes i samlingen til Herøy bygdesamling.

Jørgen Grønbech drev med fiskeri mens Johanna dreiv gården og måtte ha tjenerskap. Ute-tauser passet dyra og fjøsarbeidet, mens inne-tausene stelte maten og huset. Til dette hører at innetjenesten på kjøkkenet hadde høyere status enn fjøsarbeidet. Dette er i en tid uten elektrisitet og innlagt vann i husene. Dyrene ble slaktet på gården, maten ble tilberedt fra grunnen av og alt på dyret ble brukt og tatt vare på. Onnearbeidet på en gård var krevende. Gresset ble slått ved hjelp av hest og hengt på hesjer. At gresset skulle tørke ute på hesjene, var utfordrende i et regnfullt klima. Fiskerbondens hverdagsliv i øysamfunn var prisgitt været og totalt avhengig av flo og fjære for å dra nytte av havets med-strøm i båtferdselen, - omtalt som sjøveien.

Jørgen Grønbech hadde flere båter, i tillegg til brygge og naust. Han var derfor borte i lengre perioder på fisket. For de større båtene måtte han hyre mannskap, både til lofotfisket og til frakting av fisk. Arbeidet ombord i en båt ble drevet med handkraft, og var avhengig av menn med fysisk styrke. Ved sildefisket kom en i kontakt med utlendinger som engelskmenn, hollendere, tyskere og spanjoler. Nordsjøfisket foregikk i internasjonalt farvann, her en både konkurrerte om fiskeressursene og lærte om hverandres fangstredskaper og arbeidsmetoder.

Denne historiske tønna, som ble kalt tyskert, ble trolig brukt som fløyt for å holde sildenota flytende. Den er antakelig et eksempel på at fiskerne fikk ideer fra andre nasjoner i en praktisk håndtering med å stabilisere et sildesteng. Om begrepet tyskert er adoptert som betegnelse etter å ha sett tyske fiskere benytte seg av denne fløyt-metoden har vært vanskelig å finne ut av. Det finnes skriftlige kilder på bruken både på Mørekysten og i Salten. Dersom lesere har tips om dette, vil det være interessante opplysninger.

Jørgen Grønbech drev med både fiske og fiskeoppkjøp. Han hadde egen skøyte og jekta Anne-Marta. Motorskøyta Olava ble seinere omdøpt til Ragnhild. Denne båten var bygd i Vefsn i 1908 og var 46 engelske fot. Båten var så kjent i sildefisket at når den var kommet på feltet, ventet de andre båtene på at noe skulle skje. Den ble også brukt til frakting i forbindelse med oppkjøp av fisk. Ragnhild ble strøket av merkeregisteret i 1948 som kondemnert. Jørgens sønn, Fridtjof Grønbech, beholdt også notgavlen Eva til ut på 1950-tallet, sammen med sin bror, Halfred.

Jørgen Grønbech døde på nyttårsaften i 1932, etter at hans kone Johanna hadde gått bort i begynnelsen av desember måned samme år. På nyttårsaftenen tente familien en oljelampe som ble plassert på steintrappa ved inngangspartiet som vendte ned mot Tennsundet, slik at doktoren som kom i legeskyssbåten fra Silvalen, skulle se hvilket hus han skulle besøke. I dette tilfellet Tenngården, for å erklære at Jørgen Grønbech var død. Å bruke lykt var vanlig måte for å lede ferdselen i mørket i ei tid uten verken elektrisk lys eller boligadresser. Derfor var også mannen som førte doktorbåten, en viktig kjentmann som visste hvor folk bodde, - både i mørket og uværet, for distriktsleger som ikke ble så lenge om gangen. Raketter på nyttårsaftenen var ikke vanlig i Norge før etter siste verdenskrigen.

Kilde:
Tenna. GNR.3 i Herøy og de som bodde her. Av Gerd Karin Lysholm. Utgitt av Herøy Historielag 1997. Fiskerier i Herøy. Av Paul Solheim. Utgitt av Herøy Bygdebokutvalg. Ukjent år.